Onsdag 14 oktober ca kl 12 ble det endelig vår tur til å trilles opp på operasjonsstua.
kl 1324 ble Lillebror født, han veide 3680 og ble ikke målt pga seteleie.
Han skrek noe voldsomt med det samme han kom til verden, er utrolig befriende og herlig lyd for oss som ventet på å høre akkurat dette ♥

Et kjempeflott team fra sykehuset var med å gjøre opplevelsen så bra som den kunne bli.
Siden jeg hadde hatt keisersnitt før og da hatt en dårlig bedøvelse, gjorde anestesilegen alt han kunne for å sette en så god spinal som mulig. Det endte med hele 3 stikk; og der og da sverget jeg for meg selv (og sikkert til de andre der også) at dette er absolutt siste gangen....
*Noen dager senere er jeg ikke så skråsikker på det*
Tenker at jeg ønsker narkose hvis det blir en gang til, men spinalen gjør jo at man kommer seg fortere og får oppleve de første timene til den lille nyfødte.
Jeg fikk fort tilbake følelsen i bena da jeg hadde fått en såkalt "tung spinal"
På intensiv avdelingen fikk jeg ha han hos meg hele tiden. Det var en flott opplevelse! (forrige gang fikk jeg kun ha Lilla hos meg en liten stund). Jeg hadde tenkt mye om man får like mye følelser denne gangen; og det gjorde jeg! Jeg ble helt forelsket med det samme - og kunne ikke få nok av å se på han.
På avdelingen fikk jeg enerom - med TV! Noe som skulle vise seg å være nyttig når man ikke kan få besøk (pga influensaen) Jeg var på bena samme kveld og fikk pusset tenner.
Dagen etter fikk jeg fjernet venefloner og kateter på morgenen og tok en dusj. Jeg var super kvalm etter å ha stått på bena noen minutter bare, og måtte slenge meg rett ned etter dusjen. Men HERLIG var det! Og så fikk jeg besøk av min kjære og Lilla. Det var nok en spesiell opplevelse for henne; både å se meg ligge ganske sliten i sykehussengen og at det lå en liten gutt ved siden av meg.
Det skulle vise seg at jeg hadde fått spinalhodepine - pga den tykke nålen legen måtte bruke fordi jeg ikke klarte å sitte i ro under nålestikket. Den intense hodepinen meldte seg så fort jeg satt oppe - så det ble ikke så mye tid til ammetrening.
I tillegg hadde Lillebror veldig kort tungeband, og dette ble klippet for å gjøre det lettere for han å ta brystet. Han ble tatt med til øre nese hals, sammen med en barnepleier og han var tilbake på 10 minutter. Det var iflg barnepleier ingen smertefull opplevelse for han og han hadde i tillegg fått sukkervann å kose seg med etterpå.
Men i forhold til ammingen var det til liten hjelp så lenge jeg ikke orket å prøve så lenge av gangen.
Dag nr. 3 ble jeg enig med en jordmor å gi lillebror flaske. Jeg fikk pumpe meg hver 3.time og så fikk han morsmelk på flaske. Jeg hadde nå fått masse melk, så det var en rolig og mett gutt som sov i sengen min dag og natt ♥
På søndagen bestemte jeg meg for å reise hjem. Jeg var utålmodig etter å være sammen med Lilla, og å slappe av i mitt eget hjem. Jeg hadde fremdeles en grusom hodepine og ble litt motvillig trillet opp til operasjonsavdelingen for å få informasjon om bloodpatch. Ved å ta blod fra armen min å legge inn i ryggen via en epidural, skulle hodepinen være borte i løpet av en time. Jeg er ganske flau for å si at jeg takket nei - jeg har helt angst for sprøyter og sånt - og fikk beskjed fra jordmor at jeg var den eneste hun hadde som sett som kom tilbake uten å ha utført denne "bloodpatchen". Men jeg kan nok leve med hodepine noen dager til.
Livet er tross alt fantastisk
Hilsen mamma til 2